Bokanmeldelser

NATO i fortid, nåtid og fremtid

Liland, Frode: Keeping NATO out of trouble, FORSVARSSTUDIER 4/1999, 155 sider.

Laugen, Torunn: Stumbling into a new role , FORSVARSSTUDIER 5/1999. 120 sider

Helgesen, Vidar: Kosovo og folkeretten, IFS Info 4/1999. 54 sider

Spørsmålene som reiste seg etter Kosovo-krigen, har dominert den internasjonale debatten omkring forsvars- og sikkerhetspolitikk i tiden etter krigen. Debatten i Norge har ikke vært tilstrekkelig høylydt til å vekke et bredt folkelig engasjement. Den brede politiske konsensus i spørsmålet om Norges rolle i krigen har ført til overraskende liten politisk diskusjon rundt sentrale sikkerhetspolitiske spørsmål rundt humanitære intervensjoner, forholdet til FN, Norges tilslutning til NATOs nye strategiske konsept osv. Innenfor forskningsmiljøene derimot, i Forsvaret såvel som utenfor, er det blitt foretatt seriøse historiske, samfunnsvitenskapelige og juridiske analyser og studier av bakgrunnen for krigen, følgene av den og hvilke utfordringer den stiller oss overfor.

Institutt for forsvarsstudier(IFS) har i løpet av sommeren og høsten gitt ut tre studier som hver på sin måte kaster lys over bakgrunnen for krigen og de utford­ringer den stiller oss overfor når det gjelder NATOs rolle og folkerettens betyd­ning. Alle de tre studiene er så faglig grundige som de må være, og samtidig såpass lesbare og klare i formen at de hver for seg gir et godt innblikk i henholdsvis NATOs forhold til operasjoner under den kalde krigen, årsakene til at dette synet endret seg i løpet 90-tallet og de folkerettslige spørsmål dette reiser. Til sammen (og sammen med dette nummer av Pacem) gir de rett og slett et godt utgangspunkt for en debatt omkring spørsmål knyttet til NATOs og FNs framtidige rolle og ansvar i de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor.

Frode Lilands studie, Keeping NATO out of trouble, tar for seg NATOs forhold til operasjoner utenfor eget område i de første 40 årene av alliansens historie. Dette forholdet var en hardt tilkjempet ikkepolitikk. På tross av solide utfordringer til denne selvpåtvungne passive holdningen, først fra kolonimaktene og senere fra USA, klarte alliansen, så å si uten unntak, å holde denne linjen gjennom hele peri­oden. Fokuset på alliansens hovedformål; det kollektive Forsvaret mot kommu­nisttrusselen, gjorde at NATO klarte å holde sin sti ren med hensyn til felles opera­sjoner utenfor alliansens område. Liland viser at det å holde fast på denne poli­tikken ikke skjedde uten alvorlige konfrontasjoner innad i alliansen. Samtidig sannsynliggjør han at uenigheten ville stukket dypere og fått større konsekvenser hvis NATO i større grad hadde latt seg trekke inn i operasjoner utenfor eget territo­rium. Den kanskje viktigste erfaringen vi kan lese ut av studien er at prinsippet om konsensus gjorde at når småstatene stod sammen, så kunne de utgjøre forskjellen på vektskålen i forhold til de større landenes imperiale og stormaktspolitiske ambi­sjoner. Studien er et skoleeksempel når det gjelder pedagogisk fremstilling, med tre klart avgrensede perioder, der hver av dem avsluttes med en sammenfattende kon­klusjon, og med en konklusjon til slutt som sammenfatter studien.

Torunn Laugens Stumbling into a new role tar for seg utviklingen det siste tiåret. Fokus er NATOs overgang fra en ikkepolitikk til en definert og selvstendig strategi i forhold til operasjoner utenfor eget område. Dette er i all hovedsak belyst ut fra NATOs rolle i konfliktene på Balkan, og da særskilt i Bosnia. Som tittelen antyder er noe av bokens hovedpoeng at NATOs nye rolle, først som et instrument for FN og siden med egne ambisjoner utenfor eget område, ikke var en planlagt strategi fra NATO- ledelsens side. Mangelen på evne til å bli enige om et helhetlig konsept etter østblokkens oppløsning, gjorde at man ut fra hendelsesforløpet mer eller mindre ble kastet inn i en ny rolle. Kravet om effektivitet, relevans og trover­dighet etter den kalde krigen, samarbeidsvanskene med FN og grunnleggende transatlantisk uenighet om partiskhet, militær strategi osv førte til at NATO ble dratt med i utviklingen og tvunget til å formulere sin politikk og strategi i ettertid. NATOs nye strategiske konsept er det foreløpig siste punktet i denne utviklingen.

Laugen, som har skrevet en velformulert og informativ studie, men som kan­skje mangler noe av Lilands pedagogiske “fingerspitzgefühl”, avslutter studien med tre hovedutfordringer for det fremtidige NATO. 1. Å definere alliansens felles interesser utenfor eget område. 2. Å ta hensyn til de grenser bruk av militær makt har i forhold til å skape fred mellom folkegrupper. 3. Å ta hensyn til det tap av tro­verdighet som følger av å gå utenom folkeretten, både innad i det enkelte NATO- land og i det globale rom.

Følgende kommentar kan knyttes til Laugens oversiktlige gjennomgang av konflikten i Bosnia, og her går undertegnede langt ut over sitt mandat: Uten å kunne konkludere på en objektiv basis om hvilken av aktørene som hadde den best tilpassede fredsplanen, så kan man i ettertid se at færre kokker ville ført til mindre rot og til større troverdighet for fredsoperasjonene. Kanskje kan man ane at et sterkt og slagkraftig europeisk initiativ, der diplomatiske, humanitære og militære anstrengelser var samkjørte, og der den transatlantiske linken i første omgang hadde gått til New York og ikke til Washington, ville vært det beste alternativet for å oppnå fred i Bosnia. Et bredt FN-mandat, der også russiske og serbiske interesser gjenspeilte seg, ville satt krav til og makt bak europeernes vilje og evne til selv å løse et europeisk problem. Europeisk militær underlegenhetog avhengighet av amerikansk kompetanse og teknologi gjorde dette umulig den gang, men foran utformingen av en ny europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk er kanskje dette den viktigste lærdommen.

Selv om Vidar Helgesens Kosovo og folkeretten ikke er gitt ut som en Forsvarsstudie, men kom ut som nummer 4/99 i serien IFS Info, så står den ikke tilbake for de to andre omtalte studiene verken når det gjelder omfang eller faglig innhold. Helgesens studie er juridisk, og han setter seg fore å svare på følgende spørsmål: Hadde NATOs militære invasjon i Jugoslavia et folkerettslig grunnlag? Nærmere bestemt: Hadde intervensjonen basis enten i en folkerettslig traktat eller i folkerettslig sedvane, dvs i nødretten eller i en anerkjent doktrine om humanitær intervensjon?

For å gjøre en lang historie kort, så svarer Helgesen nei på alle disse spørs­målene. Krigen i Kosovo kan verken begrunnes i FN-pakten, i nødrettsbe­traktninger eller i noen folkerettslig anerkjent doktrine om humanitær intervensjon. Langs veien fram til denne konklusjonen får vi del i en informativ, klar og, for min del, overbevisende argumentasjon. Spesielt utenriksminister Vollebæk får så hatten passer i forhold til argumentasjonen ut fra FN-paktens artikkel 24. Artikkelen 24 sier at Sikkerhetsrådet er overdratt hovedansvaret for å opprettholde fred og sikkerhet, slik dette er bestemt først og fremst i FN-paktens kapittel VII. Den norske regjeringen tolker dette dithen at medlemslandene fremdeles har plikter etter FN-pakten og at det til disse hører å anvende militær makt i situasjoner der Sikkerhetsrådet ikke gir mandat. Dette er selvsagt å snu det hele på hodet. Statene har avgitt myndighet til FN i disse spørsmålene nettopp for at det ikke skal være opp til enkeltstater å bestemme når man skal bruke væpnet makt i annet enn rent selvforsvar. Da kan man ikke bruke det samme grunnlaget til å argumentere for at enkeltstater kan ta dette ansvaret tilbake. Gjennomgående viser Helgesen at all argumentasjon som i god tro er ment å begrunne Kosovo-krigen i folkeretten, undergraver den samme folkerett ved å angripe et av dens mest sentrale punkter, nemlig artikkel 2(4), som sier at all medlemsland skal avstå fra trusler eller bruk av makt mot en stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet. Unntak fra denne artikkel gis kun gjennom selvforsvar (artikkel 51) eller på mandat fra FNs sikkerhetsråd etter kapittel VII i pakten. Helgesens syn er at det er bedre rett ut å innrømme at man ut fra tungtveiende hensyn foretar et brudd på folkeretten enn å late som om man ikke gjør det.

Helgesen synliggjør på en god måte at problemet ligger i det dilemma som fin­nes innad i selve FN-pakten, nemlig spenningen mellom prinsippet om stats­suverenitet og hensynet til en global implementering av menneskerettighetene. Her er det en sedvanerettsutvikling under utvikling og det påligger oss å arbeide for at FN-paktens regime utvikles slik at pakten fortsatt kan beskytte freden mellom stater samtidig som den ikke beskytter despoter i deres ugjerninger.

Alt i alt, altså, bare skryt. For alle oss som ikke er spesialister verken innen krigshistorie, samfunnsvitenskap eller folkerett gir disse tre studiene et godt ut­gangspunkt for å forstå bakgrunnen for noen av de viktigste utfordringer norsk for­svars- og sikkerhetspolitikk står overfor. Så ring 23 09 31 05 og kjøp.

Raag Rolfsen

Etiske perspektiver på bruk av militærmakt i internasjonal politikk

James A. Barry: The Sword of Justice. Ethics and Coercion in International Politics. Westport, Connecticut 1998 215 s.

Oppløsningen av det bipolære sikkerhetspolitiske trusselbilde etter Berlinmurens fall i 1989 har bidratt til at spørsmålet om etiske perspektiver og etiske reson­nementer knyttet til bruk av militærmakt i internasjonal politikk har fått sin renes­sanse. Mens det tidligere bipolære spenningsforholdet mellom supermaktene utvil­somt bidro til en sterk preferanse for rene realpolitisk bestemte fortolknings­modeller for maktbruk i internasjonal politikk, er det nå blitt et bedre klima for fortolkning av dette problemkomplekset utfra ulike modeller, hvorav etiske modeller og normative vurderinger finner sin plass.

Det er dette som er utgangspunktet for Barry i hans bok om etiske perspektiver på bruk av militærmakt i internasjonal politikk. Men han begrenser seg ikke til å kun behandle nyere problemstillinger dukket opp etter den kalde krigens slutt, men han anvender dette "nye klima" som et utgangspunkt for drøftelser omkring en rekke problemstillinger knyttet til bruk av militærmakt i vårt århundre. Dette gjøres både ved en prinsipiell drøftelse av ulike normative modeller for bruk av militær­makt og gjennom en rekke case-studier som aktualiserer og belyser de prinispielle problemstillingene. Bokens målgruppe er i første rekke studenter på universitets­kurs i etikk og internasjonal politikk. I tillegg til dette håper forfatteren også at boken skal kunne anvendes av politiske beslutningstagere som en hjelp til den politiske prosessen bak utformingen av sikkerhets- og utenrikspolitikk. James. A. Barry er gjesteprofesser på George Mason University hvor han underviser i kurs i internasjonal politikk. Tidligere har han vært nestkommanderende i U. S. Arms Control Intelligence Staff og Direktør for Center for the Study of Intelligence i C.I.A.

Barrys overordnede målsetning er å finne en modererende middelvei for forstå­else av militær maktbruk i vårt århundre mellom hva han kaller for "to ekstremer" - på den ene side det realpolitiske paradigmet som tar utgangspunkt i egeninteressen som den altoverskyggende motivasjon for internasjonal politikk, et paradigme som med ordene fra den greske filosofen Thucydides lar "de sterke gjøre hva de vil og de svake lide hva de må", og et kantiansk idealistisk paradigme som ikke tar i betrakning at den kollektive egeninteressen faktisk spiller og vil spille en viktig rolle i internasjonal politikk. Barry mener en platonsk streben etter fullkommen fred og rettferdighet i det internasjonale samfunn er å strekke buen for høyt. Tvert om mener han en mer adekvat innfallsvinkel er den aristoteliske "gyldne middel­vei. Denne moderate veien finner han konseptuelt og historisk i den såkalte "rett­ferdig krig tradisjonen." Han mener denne tradisjonen er det beste og mest adekvate utgangspunktet for en etisk analyse av de viktige og vanskelige problem­stillingene vi står overfor i internasjonal politikk. Dette overordnede system­orienterte perspektivet supplerer han så med en aristotelisk og thomistisk innfalls­vinkel på de mer personlige og profesjonsmessige utfordringer en politisk og militær beslutningstager står overfor i møte med disse utfordringene.

Barry medgir at rettferdig krig tradisjonen med dens kriterieliste ikke gir noe ferdig svar på utfordringene i internasjonal politikk. Han understreker at kriterie­listen brukt som "sjekkliste" for å rettferdiggjøre handlinger er en forkjær problem­stilling. Snarere bør tradisjonen og kriteriene brukes som innfallsvinkel og perspektiv når en finner å måtte anvende militærmakt. Hovedhensikten med rett­ferdig krig tradisjonen etter hans mening er ikke å rettferdiggjøre krig, men å hindre krig, og dersom den først bryter ut å moderere og deeskalere konfliktnivået mest mulig. Denne anmelder opplever denne fortolkningen av tradisjonen som betimelig.

Størstedelen av boken inneholder ulike case-studies som skal belyse dette prin­sipielle perspektivet. Med unnak av case-studien om Burundikrisen dreier de ulike casene seg om amerikansk debatt og amerikansk maktanvendelse internasjonalt. Dette amerikanske perspektivet utgjør etter min mening bokens største styrke og svakhet. Perspektivet er en styrke fordi USA etter den kalde krigens slutt fremstår som den eneste eksisterende supermakt, og det er pt vanskelig å tenke seg en inter­nasjonal maktbruk av dimensjoner uten at USA på en eller annen måte er involvert. Svakheten ligger i at flere deler av argumentasjonen først og fremst har amerikansk interesse, idet den bl a fokuserer på intern beslutningstagning i den amerikanske administrasjonen. Samtidig vil en slik analyse utvilsomt også ha interesse for et bredere publikum. I denne ameldelsen vil jeg kort berøre noen av case-studiene som drøftes.

Den første case-studien tar opp den amerikanske debatten om avskrekking og atomvåpen konkretisert i debatten mellom Reagan-administrasjonen og de ameri­kanske katolske biskopene i forbindelse med prosessen rundt hyrdebrevet "The Challenge of Peace: God's Promise and Our Responce" som ble offentliggjort i 1983. Et hovedspørsmål i denne debatten var hvorvidt avskrekking basert på atom­våpen kunne sies å være etisk akseptabel selv om bruk av atomvåpen ble definert som etisk uakseptabel.

Den andre case-studien tar opp Golf krigen i 1991. I den politiske retorikken omkring amerikansk deltagelse anvendte daværende president George Bush termer som tydelig stod i en rettferdig krig tradisjon. Samtidig var det klare realpoliske interesser som spilte en hel sentral rolle i rasjonalet bak deltagelsen. I debatten om amerikansk deltagelse var det flere rettferdig krig eksperter som helt entydig støttet deltagelse og var overbevist om at en slik krig tilfredsstilte "all of the just war criteria providing guidance on the justified use of force" (James Turner Johnson). Andre var adskillig mer kritiske både til amerikansk deltagelse og til spørsmålet om "rettferdighet" og "legitimasjon" av operasjonen.

Den tredje case-studien tar opp den såkalte Burundi-krisen fra begynnelsen av 90-årene. Denne casen bruker Barry til å drøfte spørsmålet om mulighetene for og grensene for humanitær intervensjon. I denne sammenhengen drøfter han debatten om legitimasjonen om humanitær intervensjon. I den moderne utgaven av rett­ferdig krig tradisjonen inngår humanitær intervensjon som en akseptabel mulighet for å "rescue peoples threatened with massacre" og som en respons på handlinger som "shock the moral conscience of mankind" (Michael Walzer). Denne defini­sjonen er siden blitt angrepet fra to sider. Først av dem som mener an går for langt i å tillate humanitær intervensjon, som vitterlig er et brudd på suverenitets­prinsippet, mens andre mener han er for tilbakeholden, da det kan være for sent å intervenere når mennesker allerede blir massakrert (Doppelt, Beitz, Luban). Med utgangspunkt i Burundi-krisen mener Barry å kunne påvise klare begrensninger for humanitær intervensjon. Etter hans mening er disse begrensningene ikke å finne i verken respekt for suverenitetsprinsippet eller fordi verdenssamfunnet ikke har noen moralsk plikt til å gripe inn mot klare overgrep, men snarere begrensningene som ligger i å forstå kompleksiteten i slike kriser kombinert med usikkerhet om konsekvensene av egne handlinger ved å gripe inn i slike konflikter.

I tillegg til de refererte case-studiene analyserer og drøfter Barry også spørs­målet om dekkoperasjoners legitimitet med utgangspunkt i amerikansk aktivitet i Chile på 60- og 70-tallet, spørsmålet om bojkott og "økonomisk krigføring" med utgangspunkt i USAs holdning til Cuba etter Castros maktovertagelse, samt sprøsmålet om forholdet mellom maktbruk og forhandlinger illustrert ved ameri­kansk holdning til Nord-Korea.

Barry mener at utgangspunktet for internasjonal politikk ikke kan forstås utfra et ensidig realpolitisk paradigme om egeninteresse alene. Han mener rettferdig krig tradisjonen her kan fremstå som en adekvat tilnærming til et mer nyansert utgangs­punkt for mellomstatlige relasjoner. Dersom man aksepterer at det finnes visse fellesverdier som respekt for menneskelig liv og integritet og etablering og beskyttelse av menneskelig frihet mener Barry handlinger som truer eller skader disse verdiene bærer bevisbyrden. Enhver militær maktbruk i det internasjonale samfunnet må derfor rettferdiggjøres moralsk for å kunne aksepteres. I denne sammenhengen utleder han to problemområder han mener må stå i fokus i den kommende debatten. For det første spørsmålet om moderne krig og moderne våpenteknologi herunder spørsmålet om de lar seg forstå "begrenset" og dermed kunne legitimeres etisk. For det andre spørsmålet om rettferdig krig tradisjonen lar seg anvende på nyere problemstillinger som internasjonal krisehåndtering og humanitære intervensjoner. Barry svarer bekreftene på begge disse spørsmålene, og presenterer en revidert og utdypende utgave av de tradisjonelle rettferdig krig kriteriene som utgangspunkt for en videre debatt.

Etter min mening er Barrys bok et viktig og interessant innlegg i debatten om etiske perspektiver på militær maktbruk både i det nylig avsluttede hundreår og med perspektiver for det nåværende hundreår og den sannsynlige utviklingen i bruk av militærmakt innenfor et mer pluralt bestemt sikkerhetspolitisk paradigme enn det som rådet fra 1945 til 1989. Spesielt interessant er Barrys case-anvendelse for å belyse de prinsipielle problemstillingene. Det amerikanske perspektivet på denne boken gjør at noen deler av fremstillingen fremstår som mindre relevant for oss, samtidig som Barry skal ha kreditt for sin analytiske distanse til beslutnings­prosesser og handlinger i det internasjonale rom utført av USA.

Nils Terje Lunde